Tilbake til tropevarmen

Tilbake i Vanuatu

Nå har jeg vært i Vanuatu i litt over en måned, og for en reise denne korte tiden allerede har vært. Den siste tiden har vært en følelsesmessig reise, med både krevende dager og øyeblikk av stor takknemlighet.

Det var utrolig godt å komme tilbake hit – til tropevarmen, til vennene mine og kollegaene mine. Jeg hadde nesten glemt hvor godt jeg trives her nede. Denne gangen var jetlagen overraskende tøff, og det tok lengre tid enn vanlig å komme tilbake til en god døgnrytme. Men etter noen uker begynner hverdagen heldigvis å falle på plass igjen.

En varm velkomst – og bursdag på stranden 

De første ukene tilbake føltes nesten litt uvirkelig. Jeg levde litt på en sky. Vi hadde mange gode stunder sammen, og jeg nøt virkelig å være tilbake i arbeidet og fellesskapet her. Jeg fikk også feire bursdagen min – 26 år! Når man bor på en tropisk øy i Stillehavet, finnes det vel knapt en bedre måte å feire på enn med bursdagsselskap på stranden. 

Selv om jeg hadde drømt om sol og varme til bursdagen på stranden, fikk vi en påminnelse om naturens krefter. En syklon passerte området, og det var en stund stor sjanse for at den skulle treffe oss. Heldigvis tok den en annen retning, men vi fikk likevel kjenne tordenvær, regn og sterk vind på kroppen. Likevel stoppet det oss ikke! Vi tente bål på stranden, samlet under et lite takbygg av bambus som svingte lett i vinden, mens vi grillet kylling og delte bursdagskake. Selv om regnet og vinden pisket på tvers, var det fortsatt deilig tropisk varme til forskjell fra den kalde norske luften. Latteren, praten og fellesskapet gjorde at dagen ble minnerik likevel. 

Litt ekstra moro

Noe helt uventet som har skjedd siden jeg kom tilbake, er at jeg har gått viralt her i Vanuatu! Jeg publiserte noen videoer fra arbeidet vårt på YWAM basen, og de har fått over 30 000 og 60 000 visninger – med en befolkning på litt over 300 000 er det ganske mange. Nå når jeg går på markedet eller innom supermarkedet, fniser damen i kassa fordi hun kjenner meg igjen og mange roper "Hei, damen fra Teouma Valley!" Jeg har fått så mange morsomme og hyggelige kommentarer fra folk, og selv barna peker og ler når de ser meg. 

Når Gud forbereder oss uten at vi vet det

I løpet av de første ukene hadde vi også oppløftende tider med Gud, hvor vi ba sammen som team og snakket om året som ligger foran oss. Vi opplevde alle at Gud minnet oss om ulike bibelhistorier og ga oss bilder og tanker vi delte med hverandre. For min del ble jeg spesielt minnet om historien om Job – om trofasthet midt i prøvelser, og om å holde fast ved Gud også når livet blir vanskelig. Lite visste jeg da hvor relevant den påminnelsen skulle bli. 

Når budskapet vi forkynner blir virkelighet

Når vi besøker skoler og underviser barn og unge om deres Gudgitte verdi, om grenser og om det å ha en stemme, møter vi også virkeligheten mange mennesker lever i. Noen ganger kommer disse realitetene tett på, og det fører til behov for ekstra samtaler, refleksjon og ivaretakelse.

Midt i dette har vi fått se noe som gir håp. Det har vært sterkt å være vitne til modige valg, der mennesker søker hjelp, støtte fra familie og tar steg mot en tryggere vei videre. I en kultur hvor presset fra omgivelsene kan være stort, og hvor det ikke alltid er enkelt å gå imot forventninger, krever slike valg stor styrke. 

Bønneemner fremover

Selv om veien videre ikke alltid er enkel, er det godt å se hvordan Gud arbeider midt i prosessene mennesker står i. Vi setter stor pris på forbønn – for visdom, styrke og beskyttelse i arbeidet vårt, og for menneskene vi går sammen med i hverdagen.

Jeg tror fortsatt at Gud kan bruke selv utfordrende tider til noe godt. Når mennesker oppdager sin verdi og finner mot til å ta gode valg, kan det bli til håp og inspirasjon for mange andre.

Takk for at dere står sammen med oss i bønn og støtte. Det betyr mer enn dere aner!