Fra Vanuatu til vinter-Norge: En sesong for refleksjon og takknemlighet
De siste månedene har vært rike på innhold. De har rommet refleksjon og debrief i Vanuatu og en meningsfull (og litt influensapreget) regional konferanse i Tonga. Det har vært uventet hvile i regnvær, gledelige gjensyn med venner i Australia og Norge, og til slutt en velsignet juletid med familie. Det har vært måneder fylt av reise, latter, stillhet – og stor takknemlighet.
Tid i Vanuatu – refleksjon og debrief
Begynnelsen av november ble tilbrakt i Vanuatu. Siden desember er vår offisielle «fri måned», ble november en tid der vi som Keep Safe, men også som hel YWAM-base, fikk se tilbake på året som har vært. Det ble rom til å roe ned, bearbeide, be sammen og reflektere over alt Gud har gjort. De felles stundene med debrief, bønn og hvile var både forankrende og fornyende.
Tonga – konferanse, regnvær og sykdom
Fra Vanuatu reiste jeg sammen med tre andre fra basen vår til Tonga for å delta på en YWAM Pacific Collaboration-konferanse. For Esther (min Keep Safe-kollega) var dette hennes aller første utenlandstur – noe som førte til stor begeistring over både rulletrapper og elektriske lufthåndtørkere. Det var spesielt fint å vise Esther at YWAM er større enn vår base i Vanuatu, og å se hvordan Gud møtte henne med nye drømmer og visjoner for fremtiden.
Ledere og team fra hele Stillehavsregionen var samlet – blant annet fra Samoa, Fiji, New Zealand, Australia, Hawaii, PNG og Mikronesia – for å søke Gud sammen for veien videre i misjonsarbeidet.
Dessverre ble jeg syk med influensa og høy feber under konferansen, og fikk derfor ikke deltatt på alt slik jeg hadde håpet. Likevel var samlingene jeg fikk være med på sterke og viktige. Et gjennomgående tema var enhet – påminnelsen om at Guds arbeid i Stillehavet ikke bæres av én nasjon alene, men av mange som går sammen som én familie. Relasjon, samarbeid og det å stå skulder ved skulder var tydelig i alt som ble delt.
Etter konferansen hadde jeg planlagt noen feriedager i Tonga sammen med en kollega. Men værmeldingene ville det annerledes. Med kraftig regn og sterk vind endte vi opp med å tilbringe mesteparten av tiden vår innendørs – for la oss være ærlige, på en tropisk øy er det ikke så mye annet å gjøre hvis du ikke kan dra til stranden! I tillegg til det hele opplevde hele øya drivstoffmangel, noe som betydde at vi ikke kunne leie bil eller reise rundt slik vi hadde håpet.
Likevel viste timingen seg å være en gave i forkledning. Etter å ha vært syk med influensa ga de stille dagene meg sårt tiltrengt hvile, rom til å komme meg og tid til å gjenvinne kreftene mine. Selv når planene endres, er jeg takknemlig for hvordan Gud møter oss akkurat der vi er – noen ganger gjennom stillhet og hvile, snarere enn aktivitet.
Hjemreise – Australia, Norge og mye glede
Etter Tonga startet reisen hjem til Norge for å feire jul – mitt første besøk hjemme på halvannet år. På veien fikk jeg korte stopp i Australia og Trondheim, hvor jeg fikk gjenforenes med gode venner. Til slutt landet jeg i Bergen, og for en gave det var å komme hjem.
Julen ble fylt av familietid, feiringer og fellesskap. Vi feiret både jul, pappa sin 60-årsdag og svigerinnen min sin 30-årsdag. Jeg fikk være mye sammen med niesene og nevøen min – og det å være tante er virkelig en av mine største gleder. Å ikke få følge dem tett i hverdagen er en av de større ofrene ved å bo i Vanuatu, men jeg er så takknemlig for de øyeblikkene jeg får.
Nyttår ble feiret sammen med gode venner, latter og takknemlighet. Selv om desember ikke nødvendigvis var den mest rolige måneden, var den utrolig livgivende. Jeg fikk møte mange av dere som leser disse nyhetsbrevet – dere som står sammen med meg i bønn og økonomisk støtte. Å få møte dere ansikt til ansikt var en stor ære. Jeg kjenner virkelig at jeg ikke står alene.
Et tilbakeblikk på 2025 – og veien videre
I januar er jeg en måned på YWAM Grimerud, basen som sender meg ut. Her får jeg være en del av Brave Love Norge. Brave Love er en kvinnebevegelse i YWAM som på tvers av generasjoner utruster jenter til å finne sin identitet i Jesus og leve i frihet, med et ønske om å gjøre Jesus kjent i samfunnet og blant nasjonene. Samtidig får jeg selv bli fylt opp igjen, bli investert i og utrustet videre til tjenesten i Vanuatu.
Selv om jeg er veldig takknemlig for tiden her på Grimerud, kjenner jeg også at hjertet mitt trekkes tilbake til Vanuatu. Til varmen (som ofte er litt for varm), fuktigheten, mangelen på personlig space – og alle de små frustrasjonene som samtidig lærer meg kreativitet, tålmodighet og avhengighet av Gud. Det landet som en gang skremte meg, men som Gud på underlig vis har gjort til hjem. I en kultur som er helt annerledes enn den jeg vokste opp i, har Han skapt en dyp hjemfølelse.
Jeg er så takknemlig for at jeg valgte å gå i tro da Gud kalte meg dit. Tenk alt jeg ville gått glipp av om jeg ikke sa ja – både erfaringer, trosstyrkende øyeblikk og liv som har blitt berørt. For en gave å få fortsette å si ja til Jesus og vandre med Ham, både i opp- og nedturer. Jeg ser tydelig Hans fingeravtrykk i 2025 – i beskyttelse, forsørgelse, hvile og i frukten av arbeidet. Jeg har ikke manglet noe. Gud har vært trofast.
I begynnelsen av februar reiser jeg tilbake til Vanuatu for en ny sesong i felt. Jeg ser frem til det som kommer, samtidig som jeg er dypt takknemlig for denne tiden med påfyll, fellesskap og investering.
Tusen takk til hver og en av dere som står med meg. Det betyr mer enn dere aner.
Med varme hilsener – selv fra kalde Norge,
Marte Skutlaberg ❄️