Guds veiledning gjennom det uforutsette

Dagene, ukene og månedene flyr av gårde. Jeg skjønner ikke hvordan vi allerede er i juni måned?! De siste syv ukene har jeg hovedsakelig vært uti "bushen" uten internettilgang eller dekning, så derfor har det tatt en god stund før dette innlegget har blitt publisert. Vi har spist både skilpadder, grillet hønsehjerte og hønsetarmer. Vi har fått være vitne til Gud som helbreder, Den Hellige Ånd som leder oss og sett liv forvandlet! Jeg håper å kunne gi dere et lite innblikk i det store vi har fått lov til å være med på. Så her er det bare å finne frem kaffekoppen og sette seg godt til rette i stolen. For dette blir et av de lengre innleggene.

Berg-og-dal-bane

Den 12. april 2025 kjørte jeg til flyplassen her i Port Vila for å plukke opp nye DTS studenter som kom til Vanuatu for å gjennomføre sin "outreach", også kalt misjonstur. I utgangspunktet skulle ikke jeg ha noe særlig med dem å gjøre siden jeg hadde hendene fulle med å lede "Keep Safe" programmet vårt. Men er det en ting man fort lærer her i landet, så er det at ting sjelden går etter planen. Det tok ikke lang tid før jeg hadde sagt "ja" til at fire DTS studenter kunne bli med meg og Keep Safe teamet mitt for å dra rundt på ulike skoler og undervise. Sammen skulle vi dra rundt på seks ulike øyer for å besøke ulike skoler, leve uti "bushen", bringe evangeliet og følge Guds ledelse. 

Det tok imidlertid ikke lang tid før planene våre igjen måtte endres. Noen dager før avreise, mens vi fortsatt ble kjent med studentene som skulle følge oss på reisen, fikk jeg en mail fra regjeringen her i landet. Kort fortalt nektet de meg å dra rundt på skolene de neste ukene. Hovedgrunnen var at det snart var en to ukers skoleferie, og tiden før ferien var hektisk for både elever og lærere. For å minimere forstyrrelser og sørge for at elevene hadde best mulig fokus for å gjennomføre alle testene før ferien, ønsket ikke regjeringen at vi skulle forstyrre dem med programmet vårt. 

Da jeg fikk den mailen ble jeg mildt sagt stresset. Ikke fordi planene våre endret seg, for det er jeg blitt ganske vant til nå, men fordi jeg hadde fire forventningsfulle studenter som var super gira på å gjøre "Keep Safe" sammen med oss. Når det plutselig ikke lenger var en mulighet, måtte jeg nok en gang søke Guds ansikt. Hva gjør jeg nå Gud? Vi kan ikke gå inn i skolene, så hvordan kan vi bruke denne tiden til din ære? 

Det var virkelig en berg-og-dalbane, men Gud svikter aldri. Når jeg nå ser tilbake på de siste ukene sammen med studentene er jeg så takknemlig for hvordan Gud ledet oss dag etter dag. Selv når ting ikke gikk etter vår plan, så ledet Gud oss på vel så spennende reiser sammen med han. 

Vitnesbyrdet om Tom

En av de menneskene Gud ledet oss til var Tom. Hadde ting gått etter min opprinnelige plan med "Keep Safe" hadde vi aldri møtt Tom, men Gud hadde andre planer. Gud har en enorm omsorg for enkeltmennesker, og det fikk vi være vitne til. Jeg tok teamet mitt med meg til en landsby hvor jeg allerede har kontakter. Vi fikk hjelpe til på skolen deres. Vi lekte sammen med barna, fortalte bibelhistorier, ba og gav medisinsk hjelp til de som trengte det. Da vi satt sammen med barna og lærerne på skolen og spurte etter bønneemner fikk vi vite at det var en av studentene som ikke hadde kommet på skolen de siste to ukene fordi han var syk. De visste at det hadde noe med foten hans å gjøre, men ikke særlig mye mer en det. Vi ba for han og la det i Guds hender, men før vi skulle dra hjem igjen kjente jeg på en slik uro ovenfor Tom. Jeg snakket med ulike lokale og fikk til slutt vite hvor han bodde. En av DTS studentene har god medisinsk bakgrunn, så vi tok turen til huset hans for å se hva som egentlig var problemet. 

Når vi ankom landsbyen han bodde i, fikk vi se en svært syk gutt. Vi tok en titt på foten, allmenntilstanden og finner fort ut at situasjonen er kritisk. Gutten var i stor fare for blodforgiftning, som er livstruende om det ikke oppdages og behandles i tide. Så vi forklarer hvor viktig det er at gutten får medisinsk hjelp på sykehuset her i Port Vila. Foreldrene til gutten hadde aldri før vært på et sykehus, og var generelt sett skeptisk. Men etter litt bønn og mer snakk om at livet til gutten deres er i fare så takket de ja til at vi kunne kjøre dem til sykehuset. Når vi kommer frem sørget vi for at han fikk den hjelpen han trengte, og ba sammen før vi dro av gårde. Vi overlot saken i Guds hender. 

Noen uker seinere kommer vi igjen på besøk til Tom for å se hvordan det gikk med han. Denne gangen fikk vi se en relativt frisk gutt som kom oss i møte. Vi fikk snakket litt om opplevelsen deres av å være på sykehuset, og fikk formidlet til Tom at det er Gud som fortjener takk for at han er i live i dag. Vi forklarte hvordan Gud ledet oss til han da han var syk og lå hjemme i huset sitt. Hvordan Gud har en så enorm omsorg for han og sendte oss til han i grevens tid for å ta han til sykehuset. Vi fikk bedt sammen og lært foreldrene viktigheten av å holde sårene i foten hans reine og tildekket, slik at fluene ikke kan komme inn og skape mer infeksjon. 

Vitnesbyrdet om Tom er en så tydelig historie om hvordan Gud ser enkeltmennesker, og leder oss med sin Hellige Ånd. Hadde planene mine med "Keep Safe" gått slik jeg ville så hadde vi aldri møtt Tom. Landsbybefolkningen trodde ikke at sykehuset kunne hjelpe dem, og hadde bare latt han ligge inne i huset sitt inntil han trolig hadde fått en blodforgiftning og kroppens organer hadde sluttet å virke. Så all ære til Jesus for at han så Tom og at vi hadde den riktige kompetansen til å se alvorligheten i situasjonen og hjelpe. 

Helbredelse fra svart magi

Et annet vitnesbyrd som jeg vil dele er fra øyen Tongariki. Vi kom hit som et resultat av Guds ledelse. En morgen da vi hadde bønnestund, ba vi Jesus om å vise oss hvor vi skulle dra. Vi hadde en liste med navnene på ulike øyer og satt i stillhet for å lytte til Gud. En etter en skrev vi ned et navn på en lapp, og når vi åpnet lappene i fellesskap så vi at alle hadde skrevet "Tongariki". Herlig, tenkte vi. Det var tydelig og klart. Så vi pakket sakene våre og satt oss på en liten båt som tok oss til øya Tongariki. Båtreisen i seg selv var ikke noe særlig luksuriøs. Vi hoppet opp og ned på bølgene og ble gjennomvåt da bølgene sprutet over oss. Etter vi hadde humpet opp og ned på trebenken vi satt på i båten i 1,5 time, var det endelig tid for å komme seg i land. Men for å komme seg i land måtte han hoppe ut av båten og svømme i land. Det var litt av en reise for å komme seg dit, men da vi endelig kom på plass ble vi møtt av en nydelig lokalbefolkning som tok godt vare på oss. 

Vi ble værende på denne øya i litt over to uker. Her fikk vi leve sammen med lokalbefolkningen og spise det de spiste. Flere kvelder ble vi for eksempel servert skilpaddesuppe. Vi har også spist både hjertet og tarmene til høns. Tarmene smakte egentlig litt som bacon, og var ganske godt. Hønsehjertet var imidlertid ikke like godt. Vi leke med barna i landsbyen, hadde gudstjenester, dro på husbesøk, ba for syke og hjalp til med ulike praktiske oppgaver i landsbyen. Vi hjalp for eksempel til i hagene deres for å plante, pleie og dyrke ulike varianter av poteter, grønnsaker, bananer og papaya. Vi dro ut i mørket for å fange krabber og kokte de til frokost og lunsj dagen etter. Guttene fikk fiske sammen med mannfolka i lokalsamfunnet og øvd seg på å klatre i kokosnøttpalmer for å få tak i kokosnøtter til oss. Toalettet bestod av et hull i bakken og for å dusje hadde du en bøtte med vann som du skvetter over deg. Men etter flere måneder med trening på å få ut skiten og shampooen i håret begynner jeg å bli skikkelig god på også det. 

Høydepunktet i løpet av disse ukene var å se hvordan Jesus forvandlet livet til folk. Vi fikk se flere vitnesbyrd om hans kraft og suverenitet over det vonde. For som mange andre landsbyer i Vanuatu er det flere som leker med svart magi og forbannelser. En søndag etter at vi hadde holdt en gudstjeneste for lokalbefolkningen kom det opp en dame til meg. Hun spurte meg om jeg kunne over henne. Hun hadde en svær infeksjon i fingeren og var overbevist over at noen hadde forbannet henne med svart magi. Så vi ber sammen og jeg tar henne med til huset vårt slik at vi kan behandle infeksjonen og rense såret. Team medlemmet vårt som har medisinsk bakgrunn hadde aldri før sett en så svær infeksjon og hadde lite håp for at det lille vi gjorde kunne endre noe som helst i fingeren hennes. Vi renset såret og dekket det til med en liten bandasje. Vi ba over henne og lot henne gå. 

Dagen etter kom hun tilbake igjen og til alle sin fascinasjon hadde infeksjonen gått betraktelig ned. Hun forklarte hvordan hun de siste ukene har kjent en tyngde i hånden og fingeren, men når vi ba for henne kjente hun at tyngden forsvant og fingeren kjentes lett ut. Team medlemmet mitt som har medisinsk kompetanse sa selv at han aldri har sett en infeksjon gå vekk så raskt. Vi renset såret på nytt og skiftet bandasjen hennes og ba om at Gud måtte fullføre helbredelsen han hadde startet. Dette ble starten på et godt vennskap mellom meg og henne. Gjennom de neste ukene fikk jeg et godt innblikk i livet hennes og hvilke kamper hun står i. En av dem er blant annet en utfordrende ektemann. Hun ønsker selv å gå i kirken for å lære mer om Jesus, men mannen hennes pleier som oftest å nekte henne å dra. Han synes kirken er en tullete bruk av tiden og vil heller at hun skal bli hjemme. Vi fikk lov til å fortsette å oppmuntre henne i troen, inspirere henne til å be, lese bibelen og bruke digitale midler for å få med seg gudstjenester hjemme. Husk gjerne på henne i bønn! 

Gud virker i barnas liv

I starten av tiden vår på Tongariki gjorde Gud det tydelig for oss at han ville vi skulle bruke tid på å se barna i landsbyen, spre Guds kjærlighet til dem og vise dem hvor mye de er elsket av sin himmelske far. Så vi drev "kids ministry" til den store gullmedalje. Lekte, delte bibelhistorier, hadde drama fremstillinger av David og Goliat, den gode samaritan og den bortkomne sønn. Vi sang sammen med dem, flettet håret deres og delte dagligdagse oppgaver som å vaske klær og lage mat sammen. 

Dagen før vi dro hjem igjen fra landsbyen holdt de en avskjedsfest for oss. Her fortalte en av mødrene i landsbyen om hvor takknemlig hun var for at vi kom og besøkte dem og brukte tid sammen med barna deres. Hun fortalte hvordan sønnen hennes før ikke har hatt noe interesse i bibelen. Men etter at vi har vært her har hun sett en forvandling i sønnen sitt liv. Hver kveld når hun går for å si god natt, finner hun han lesende i bibelen sin. Om morgenen når hun skal vekke han, er han allerede våken og leser i bibelen. Midt på dagen når hun skulle finne han for å spise lunsj, ser hun at han sitter under et tre med en åpen bibel. Hun var overlykkelig og så takknemlig for innflytelsen vi hadde på sønnens liv. 

Etter vi hadde vært i landsbyen i noen uker skjønte vi hvorfor Gud hadde sagt at vi måtte fokusere på barna. Det viste seg at det bare var få av barna i landsbyen som bodde med foreldrene sine. Resten av barna bodde med en onkel, bestemor eller et familiemedlem lenger uti slektslinjen. Generelt sett er det en mer røff oppvekst med mye fysisk avstraffelse og lite kjærlighet. Men vi fikk lov til å være Jesus hender og føtter i den landsbyen og elske barna med Guds kjærlighet! For en ære. 

Det er mye jeg kan fortelle om alt vi har opplevd og fått være vitne til de siste ukene. Dette er bare noen av mine vitnesbyrd, så har team medlemmene mine sine egne opplevelser med Gud. Jeg er så takknemlig for at Gud tok oss på en liten detour, og at ting ikke gikk helt etter planen. For hans plan er så mye bedre. All ære til han. 

Veien videre

Jeg tok farvel med DTS studentene og kjørte dem til flyplassen på torsdag forrige uke. De skal nå ha noen få uker med undervisning før de har en "graduation" fest og drar tilbake til hjemlandene sine. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å dra til New Zealand for å bli med på DTS studentene sin "graduation", men som mye annet så gikk heller ikke det etter planen. Jeg ba over det, og sa til Gud at hvis han ville at jeg skulle dra til New Zealand så måtte han gi meg pengene til det. Jeg ba dette om kvelden og gikk så for å sove. Morgenen etter kom en av DTS lederne opp til meg og sa helt ut av det blå: "Marte, om du vil komme til "graduation" i New Zealand så vil vi betale for det". Jeg hadde aldri pratet med henne om muligheten for å dra, men så det som Guds veiledning. Så nå drar jeg til New Zealand om to dager for å møte DTS studentene før de drar hjem, hjelpe til med evalueringer og møte gamle og nye venner. 

Når jeg likevel er i New Zealand får jeg også mulighet til å jobbe med litt andre deler av "Keep Safe". Jobbe med å fikse sponsorer, få litt mer kunnskap når det kommer til pioneering og utviklingsarbeid og prøve å rekruttere flere til å komme til Vanuatu. Mens jeg er bortreist får resten av Keep Safe teamet mitt en velfortjent pause etter flere hektiske måneder uten så alt for mye tid til å hvile, verken fysisk eller spirituelt. Så starter vi opp igjen med fulle batteri og nye skolebesøk i slutten av juni.